Juni 2018
Etter å ha solgt Venice Simplon Orient Express (Orientekspressen) til et tre-sifferet antall norske kunder var det på tide at noen av kontorets representanter i selvsyn fikk ta del i den opplevelsen toget er.
Togspesialistene Thomas og Svein Erik var de som ble sendt av gårde.
Før reisen
Guttene så i forventning frem til avreise i juni i 2018 og denne ble forsterket da den sedvanlige første del av reisen ble levert med bud på døren. Dette er en svært eksklusiv reise og «billetten» man mottar i forkant gir en smak av hva som venter. Den hvite esken, med togets navn preget i sølvbokstaver på lokket, inneholder billetten i form av en bok. Denne boken er påtrykt de reisendes navn samt all relevant informasjon i forbindelse med reisen. Nå var det ikke lenge igjen…
Billetten
Dag 1, fredag den 8. juni 2018 - reisen til Venezia
Endelig skulle vi av sted. På grunn av en 6 timer lang streik på flyplassene i Italia denne dagen, noe vi fikk beskjed om kvelden i forveien, måtte vi finne alternativ rute som tok oss ned tidligere (med ankomst før streiken skulle starte kl 13.00). I stedet for fly til Venezia, ble det Roma med en mellomlanding i München. Etter en hyggelig togtur gjennom Italia var vi fremme i Venezia i 18.00 tiden om kvelden. Vi trillet inn på Santa Lucia stasjon i sporet ved siden av Orientekspressen, som hadde ankommet noen minutter før oss. I morgen skulle vi altså av sted med dette, men først hadde vi noe viktig å foreta oss i Venezia. Etter å ha tatt båtbuss fra togstasjonen inn til Markus-plassen var det tid for å ta det hotellet vi benytter mest i Venezia nærmere i øyesyn. Hotel Bauer ligger ved Canal Grande, et par kvartaler fra Markusplassen. Det er et 5* hotell, bygget i venetiansk stil. Vi fikk en grundig omvisning på hotellet og så mange av rommene samt restaurantene. Den mest fornemme er den med terrasse ut mot Canal Grande. Hotellet har både en ny og gammel del. I den gamle delen er noen av rommene virkelig store, med takhøyde på mer enn tre meter og utsikt mot Canal Grande. Man kan også se over lagunen til øyen der Venezias flotteste hotell ligger – Hotel Cipriani. Det var på dette hotellet George Clooney hadde bryllupsfesten da han giftet seg. Hotellet eies også av Belmond (de som eier Orientekspressen) og vi har også gjester der fra tid til annen.
Etter inntak av en bedre middag på en av Venezias restauranter, samt litt kveldsvandring blant kanalene, gikk vi fornøyde til køys med store forventninger til hva morgendagen ville bringe.
Hotell Bauer Palazzo 
Dag 2. lørdag den 9. juni - reisen med Orientekspressen starter
Alle som reiser med Orientekspressen har inkludert transfer fra eller til hotellet i Venezia (avhengig hvilken retning man reiser). Etter en god frokost og utsjekk av hotellet var Belmonds representant på plass i hotellets resepsjon for å møte oss. Kofferter og passasjerer (oss) ble behørig geleidet ut på hotellets terrasse ute i kanalen, og om bord i den lille båten. Underveis på Canal Grande plukket vi opp fire til. I strålende solskinn ankom vi Venezias jernbanestasjon Santa Lucia. Vi ble fulgt opp til sporet, der de skinnende blå og hvite vognene med gullskrift stod, og geleidet inn på den røde løperen. Etter en effektiv innsjekking ble vi mottatt av representanter for besetningen og «fanget» av vår butler og vist til kabinene våre.
Vi fant oss til rette og snart var butleren på plass med en flaske Follador prosecco. Vi var jo tross alt i Italia… Snart rullet vi ut av stasjonen og over Venezialagunen, nippende til den forfriskende proseccoen. Vi kikket bort på lufthavnen, vel vitende om at vår reise til London skulle bli særdeles mer opplevelsesrik enn med et kjedelig fly. Det er nemlig hele poenget med Orientekspressen – det er selve reisen (toget) som er opplevelsen.
Mens Venezia ble lagt bak oss brukte vi litt tid på å utforske togets vogner, og før ankomst Verona var det tid for reisens første måltid. En fantastisk fem-retters lunsj ble inntatt i den ene av restaurantvognene, L'Orientale, bygget i kinesisk stil i Birmingham i 1927. Hele toget er som en åpen historiebok, og ved inngangen til hver vogn står en innformasjonsplakett med vognens navn/nummer, hvor og når den ble bygget, hvem som designet interiøret, samt hvilke reisestrekninger/togruter vognen har trafikkert gjennom årene. Alle vognene er sirlig restaurert til fordums prakt og ikke én eneste liten detalj er overlatt tilfeldighetene. Til og med skruehodene løper i mønster med trepanelet bak… Toget er et rent speilbilde av La Belle Époque.
Klar for togreisens første måltid i vognen L'Orientale
Personen som har lengst fartstid om bord i toget er uten tvil butikkbestyreren Massimo Paganello. Han har i en årrekke styrt det som sies å være verdens mest lønnsomme butikk målt i flateinnhold. Butikken er én kvadratmeter. Her får man selvsagt mulighet til å sikre seg en eksklusiv suvenir fra reisen, akkompagnert av et lunt smil fra butikksjefen og hans assistent. Det finnes noe både for tykke og tynne lommebøker, alt fra en penn til rundt € 10 til et halssmykke til nesten € 8000, men den mest populære varen er en teddybjørn kledd i uniformen til Orientekspressen. Butikken omsetter for godt over én million i året. Og om du lurte på om Hercule Poirot finnes om bord så er han i butikken, på et bilde sammen med Massimo nøysomt plassert blant veskene i butikken.
Bildet av David Suchet (Hercule Poirot) og Massimo Paganello
Gode og mette etter lunsjen fant vi oss til rette i kupeene mens toget snirklet seg frem i bunnen av de frodige, grønne dalene gjennom dolomittene på vei mot Brennerpasset og Innsbruck. Frem til 2018 fantes det i prinsippet kun én type kupé på toget – Twin Cabin. De er i sannhet sparsomme i størrelse, men funksjonelle. De har ett vindu, under- og overkøye (overkøyen slås ned i dagstilling), en stor hattehylle og et stort hjørneskap som er et lite minibad med vask, speil og toalettartikler. Der står det også en toalettveske med innhold, som en gave til den feminine i reisefølget. For de som ønsker mer plass kan man kjøpe to kupeer (kalles Cabin Suite). Det er en dør imellom som kan åpnes. Vi hadde en sånn.
Twin Cabin
Til sesongen 2018 ble en vogn bygget om for å huse tre Grand Suites. Kostnaden for prosjektet beløp seg til drøyt 20 millioner kroner, og hver kupe har bad med dusj, en liten salong med et bar hjørne og en sovedel. Materialvalget, utførelsen og de smarte løsningene i disse kupeene er av aller, aller ypperste klasse. Hvor mange lag med klarlakk det er på teak-panelene kan man bare gjette seg til, men bildet nedenfor taler for seg. Som en kontrast kan det nevnes at i reklamen for Orientekspressen tilbake til åpningen i 1883 ble det fremhevet at det var inkludert såpe på badet!
Fra én av de tre Grand Suites
Etter turen gjennom Brennerpasset rullet toget inn på stasjonen i Innsbruck. For hvert nytt land toget kommer til skifter det lokomotiv, og vi fikk så noen minutter på perrongen i kveldssolen i Innsbruck. Toglinjen går faktisk i tunnel gjennom kollen Bergisel hvor hoppanlegget, som ble åpnet i 1927, ligger. Det er mange nordmenn som har gjort seg bemerket i denne bakken og Birger Ruud var vel først ute med bakkerekord på 74 meter i 1933.
Toget på stasjonen i Innsbruck med Bergisel i bakgrunnen
Snart rullet vi videre og med store forventninger begynte vi å gjøre oss klare for kvelden. I togets brosjyre står det skrevet om dresskoden på ekte engelsk maner: «The ambience of the train is such that guests tend to dress in their most glamorous finery». Tiden var kommet for å ta på seg smokingene og med de på plass forflyttet vi oss til vogn nummer 3674 – barvognen. Til toner fra pianoet ble aperitiffen selvsagt en dry martini, og med den godt balansert i høyre hånd kunne vi for alvor ta togets atmosfære inn over oss.
Endelig skulle det vi regnet som reisens høydepunkt skje: middag i det som var blitt vår favorittvogn, nr. 4141 Cote d’Azur. Denne vognen ble bygget i 1929 og innredet av René Lalique i Cote d'Azur stil.
Plaketten ved inngangen til vogn 4141
Lalique er kanskje den fremste glass- og krystallprodusenten i verden, og om bord i Orientekspressen er alle lampeskjermer i glass og levert av Lalique, samt at denne ene vognen er innredet av han som grunnla selskapet i 1888. Veggene i vognen har et mørkt lilla-aktig treverk og en rekke livlige glasspaneler i art nouveau stil akkompagnerer disse. Det gir en magisk effekt som gir en oppsiktsvekkende dybde når lyset fra de krystallkledte lampene spiller i dem. I enden av vognen er det en liten barkrok kronet med en imponerende champagnekjøler fra Lalique.
Menyen, champagnekjøleren og ett av glasspanelene på veggen
Dette blir raskt en favorittvogn. Selv menyens forside er preget av Lalique. Innholdet i menyen var like imponerende som det faktum at maten tilberedes i et trangt tog-kjøkken. Kronen på verket var en utsøkt lammecarré som ble behørig utfylt med vinkelnerens anbefaling.
Ja noe av det mest imponerende om bord var de ansatte. Man kunne fornemme at det å få jobb om bord i dette toget er for helt spesielt utvalgte. Servicenivået lå på et nivå vi sjelden hadde sett maken til, om noen gang. I tillegg virket det hjertelig og ekte, selv om de håndterer 11 000 gjester i året. Ingenting ble overlatt til tilfeldigheten og alt var på plass - alltid. Her var den servile holdningen man ofte opplever andre steder fullstendig fraværende. Summen av alt: vognen, maten, vinen og de ansatte ga oss en atmosfære og følelse av velvære som gjorde middagen til en opplevelse vi bare nøt til det fulle.
Etter den utsøkte middagen gjorde vi som de fleste andre gjestene og trakk oss tilbake til vogn nr 3674 for en longdrink i hyggelig selskap. Nå var stemningen på topp og som nordmenn flest var heller ikke vi de første som gikk til køys. På de 36 timene denne reisen varer må man få med seg mest mulig, men det er en tid for alt og når døren ble åpnet til kupeene våre var alt redd opp for natten, og ikke tilfeldig må man tro. Nei her var sengeteppet lagt og brettet nøyaktig sånn at det broderte emblemet ligger korrekt, nattøflene satt pent opp på et gulvhåndkle m.m. Alt var klart for en natt på skinner.
Dag 3, søndag den 10. juni, tilbake til virkeligheten
Neste morgen fikk vi servert frokost i kupeen mens toget kjørte gjennom forstedene i Paris på vei til Gare du Nord. Her ble noen få gjester tatt om bord som skulle sitte på til Calais. Senere beveget oss til den tredje og siste av restaurantvognene Etoile du Nord, bygget i Birmingham i 1926 som plaketten ved inngangsdøren forteller. Mens toget nådde toppfart på de rette skinnene mot Calais kunne vi nyte en utmerket lunsj med hummer mens de rike jorbrukslandskapene i Nord-Frankrike fløy forbi vinduene. Vel fremme i Calais var tiden kommet for å ta farvel med Venice Simplon Orient-Express og de ansatte, som vi hadde fått en så hjertelig tone med. Dette togsettet er nemlig ikke sertifisert til å kjøre tunellen under Den engelske kanal så nå ble vi overflyttet til en luksusbuss. Etter noen formaliteter ved grensen kjørte bussen om bord i transporttoget som tok oss til Kent på den engelske siden av kanalen. På jernbanestasjonen Folkstone West ble vi underholdt av et tidsriktig ragtime band før British Pullman-toget som skulle ta oss til London rullet inn på stasjonen. Vel om bord i vognen Phoenix ble vi servert afternoon tea på ekte engelsk vis underveis til Victoria Station. Vi satt og småsnakket om inntrykkene fra reisen og hvor formidabel vi syntes opplevelsen hadde vært.
Ragtime, British Pullman og afternoon tea i England
Vel fremme i London fikk vi overlevert koffertene våre og det var på tide å stige ut fra La Belle Epoque-boblen og tilbake til den virkelige verden. Gatwick-ekspressen er kanskje effektiv, men den får deg absolutt tilbake på jorden. Det som er sikkert er at dette var en opplevelse av de sjeldne og som vi mer enn gjerne gjør igjen.
Barsjefen tar selfie sammen med Thomas og Svein Erik
Les mer om Orientekspressen her
Skrevet av Svein Erik Søgård, 2018.
