- et blogginlegg av Vista Travels reiseleder Tony Schultz
På Gardermoen møtte 19 forventningsfulle gjester for en 4,5 time lang flyreise til Marokko i mars 2023. Noen med definerte forventninger – andre med mindre klare forestillinger om et eksotisk reisemål og nye opplevelser. Etter at vi hadde møtt vår lokale guide Abdelkhalek og overnattet første natten i Marrakesh la vi ut på en 500km reise gjennom Mellom (Moyenne) Atlas. Vår første lunsj inntok vi i byen Beni Mellal som omtales som inngangen til Atlasfjellene hvor Jebel (Fjell) Toubkal rager høyest med sine 4167 meter. Etter en god tre-retters med tilhørende øl og vin fortsatte vi ferden opp mot nesten 2000 meter over havet.
Veiene var gode – om enn svingete og krevende for vår stødige sjåfør. Vi kunne betrakte et variert og vakkert jordbruksland hvor det finns agave som blant annet brukes til å lage silke, trær hvor det vokser mandler, kirsebær og epler og ulike sitrusfrukter som appelsiner, klementiner og mandariner. Når det gjelder sistnevnte er Marokko verdens 4. største produsent. De er verden 3. største leverandør av fiken og tilsvarende når det gjelder oliven – bare passert av Italia og Spania. Vi stoppet ved en olivenmølle og fikk smake på den lokale bondens produksjon. Kona bød på varme brød som vi dyppet olivenoljen i.
Før vi ankom Fez stoppet vi i sederskogen oppkalt etter brigadegeneral Henri Gouraud som hadde en framtredende rolle i Frankrikes kolonialisering av både Nord-Afrika og Levanten. Han har fått æren av at det er et sedertre i Libanons nåværende flagg. I Maghreb var hans fremste innsats som kommandør for franske koloniale tropper og som beskytter av beduintransporten gjennom Mauretania.
Dag 3 ble i sin helhet viet Marokkos første hovedstad Fez som ble grunnlagt av Idris ibn Abd Allah, også kjent som Idris den eldre eller Idris I. Han grunnla det første marokkanske dynastiet som samlet lokale berbere, samt prominente personer fra al-Andalus i sørlige Spania og Kairouan i dagens Tunisia. Den sistnevnte gruppen var essensiell i spredningen av islam i Nord-Afrika/Maghreb.
Vi startet dagen med å ta kongens palass i nærmere øyesyn. Det vil si hovedporten og murene som vender mot den jødiske kirkegården. Innenfor muren kom vi ikke, men vår lokale guide kunne fortelle at området er så stort at man kunne lande et passasjerfly på innsiden. Tett til palasset finner man både det andalusiske og jødiske området (Mellah) av bydelen som etter hvert ble kjent som Fez el-Jadid (direkte oversatt: Fez den nye/Nybyen).
Etter å ha ruslet inne i Nybyen, hvor det noen steder var så trangt at man kunne berøre veggene mellom husene med begge skuldrene samtidig, tok guiden og bussjåføren oss til et pottemakeri hvor vi fikk innsyn i hele prosessen fra leiren blir dreid til den ligger klar for salg. Noen av produktene var svært vakre. Det var litt utfordrende å finne ut hva varene kostet da de fleste var merket med håndverkerens nummer og ikke pris. Leiren er ansett som svært solid da den er rik på magnesium og jern.
Dagens lunsj ble fortært etter vandring i den eldste bydelen Fes el-Bali hvor vi opplevde de ulike soukene i medinaen hvor man kunne kjøpe det aller meste. På klassiske arabisk souk-maner tilbys det fottøy, vakre skjerf i både duse og sterke farger, kjøtt og fisk, søte bakervarer og diverse brique braque fra de ulike stallene i smale gateløp. Vår følgesvenn Abdelkhalak gjorde en formidabel jobb med å holde oss samlet og beskyttet fra traller, vogner og susende sykler og mopeder.
Kvelden var viet til en festmiddag med underholdning i form av tradisjonell gnawa-musikk blandet med nord-afrikanske klassikere. Magedansere bød opp menn i publikum - som riktignok ikke var helt på høyde med de vakre kvinnenes rytme og eleganse, men fornøyelsen ble ikke mindre av den grunn. Etablissementet bød også på en vittig tryllekunstner – og helt til slutt hoppet vår lokale guide opp på scenen og tok noen dansesteg i god berbisk ånd. Det var en mett og blidstemt gruppe som returnerte til hotellet.
Dag 4 startet med en busstur i mer frodig jordbruksland. VI stoppet ved et utsiktspunkt hvor landskapet strakte seg ut mot Riffjellene lengst nord i Marokko. Etter glass med nypresset appelsinjuice og fotosession med muldyr gikk veien til de gamle romerske ruinene i Volubilis.
Volubilis, eller Walili på arabisk, var Idris I’s første hovedstad før han etablerte det første dynastiet i Fez. I dag kan vi se restene etter romernes byggekunst århundret før vår tidsregning. Det romerske imperiet styrte i ca 400 år før lokale stammer overtok og senere ble en del av et gryende muslimsk styre som har vart helt til i dag. På 1100-tallet ble den gjenværende befolkningen overført til landsbyen Moulay Idris som man kan se i åssiden ovenfor utgravningene i Volubilis.
Lunsj og kort byvandring i medinaen i Meknes. Dette var en helt annen opplevelse enn de travle soukene i Fez. Her gikk livet sin rolige gang og innbyggerne var mer snakkesalige og hjelpsomme. Da jeg flørtet på arabisk med to kvinner som solgte ymse husholdningsartikler fra sitt sortiment spredt ut i det trange gateløpet ble det mye latter og god stemning.
Vi avsluttet spaserturen på el-Ahdimplassen foran Bab Mansour som var den opprinnelige portalen til sultan Moulay Ismails kongelige citadell, eller Kasbah på arabisk. Under denne sultanen var Meknes Marokkos hovedstad mellom 1672 og 1727.
På markedsplassen la jeg merke til at de solgte fotballtrøyer fra de største europeiske lagene og både Salah og Haalands drakter var å finne. Det var også mulig å bli fotografert sammen med en slange. Det avsto vi lett fra.
150 km rett vest kunne vi sjekke inn på hotell Rihab i Rabat. Denne kvelden gikk jeg på egenhånd i hovedstadens medina. Fra de hvitkalkede husene, i relativt brede gateløp, var det et rikt tilbud av skjerf, joggesko, krydder, stoff til klær og gardiner, kaftaner og djellabaer og blant disse mange fristelsene fant jeg den trivelige lille restauranten Dal el- Medina (Medinaens hus) hvor jeg spiste en deilig tajin med artisjokk og erter.
Etter middagen spaserte jeg videre gjennom medinaens mange små butikker, ut og opp i de franske kvartalene rundt Avenue Mohammed V. Jeg var øltørst og i disse dagene før ramadan var det vanskelig å finne en restaurant med servering. Redningen ble den spanske restauranten Jose Bar and Restaurant som ligger tvers over hovedpostkontoret. Her var detmarokkanske ølet “Casablanca” å få. Som snacks bestilte jeg store sardiner som smakte helt himmelsk!
Torsdag 23. mars var første dag i ramadan – muslimenes hellige måned viet til faste, ydmykhet og samvær med familien. Vi startet dagens oppdagelser i Avenue Mohammed V og tok innover oss arkitektur fra tiden etter at Frankrike etablerte protektoratet i 1912. Området rundt denne hovedgaten kan til tider minne om noe av arkitekturen i Las Palmas. Vi var flere i reisefølget som delte denne opplevelsen.
Vi hadde en svært ivrig marokkansk guide som snakket som et maskingevær og bombarderte våre gjester med informasjon og fakta om Rabat. Han fulgte oss til medinaen. Det første vi kom til var en souk som inneholdt slaktere og fiskemarkedet. Her var det mange fine fisker som var dandert på ypperligste vis i fiskediskene. Selgerne ble godt underholdt av de norske turistene og deres arabisktalende reiseleder som ledet flokken gjennom fiskehandlernes domene. For å samle alle for felles videre ferd utførte reiseleder “lolololololeeesh” (den livlige lyden som kvinner lager i arabiske bryllup) også kjent som zaghrouta. Selv om dette er en svært effektiv måte å påkalle seg oppmerksomhet er det samtidig en lattervekkende handling – spesielt når en nordisk mann utfører det. Skal ikke se bort fra at Vistas gjesters besøk var dagens begivenhet på Marche Central.
Rabat er en sjarmerende by som framstår som et klart prestisjeprosjekt. Det er en blanding av nytt og gammelt, rene gater og flere større signalbygg. Av de seneste tilskuddene finner man Grand Theatre de Rabat tegnet av den populære og omstridte arkitekten Zaha Hadid. Lengre opp langs elva Bou Regreg finner man Mohammed VIs Tårn, også omtalt som “burj” og har klare referanser til Burj Khalifa i Dubai. Dette tårnet strekker seg 250 meter mot himmelen og skal inneholde et luksushotell, kontorer, dyre leilighet og et observatorium når det etter revidert plan skal stå ferdig nå i 2023.
På sørsiden av elva finner man Hassantårnet som ble bygget av almohadenes kalif Abu Yusuf Yaqub al-Mansur. Det sto ferdig i 1199 og befinner seg på UNESCOS verdensarvliste. Tårnet står sammen med Hassanmoskeen og Mohemd Vs mausoleum på et høydedrag norøst i hovedstaden, som også inneholder en rekke amabassader, nasjonalforsamlingen og bygg knyttet til den politiske eliten; el-Makzan.
Etter en god lunsj med diverse retter av fisk gikk turen videre til Marokkos største by Casablanca. På vei inn i byen passerte vi et stort industriområde og slumkvarter kjent som “bidonvilles”. Casblanca, eller Dar al-Beida på arabisk, er en by av store kontraster. Her finner vi den rikeste rike og fattigste fattige. I motsetning til Rabats eleganse er Casablanca mer sliten med sine ca 7 millioner innbyggere. Allikevel fikk vi en nydelig opplevelse da Atlanterhavet åpnet seg foran oss og ettermiddagssola glimret i bølgetoppene.
Strofene “You must remember this. A kiss is just a kiss...” ble gjort legendariske gjennom filmklassikeren “Casablanca” fra 1942. Kjærlighetshistorien mellom Humphrey Bogart (Rick Blaine) og Ingrid Bergman (Ilsa Lund) under Vichy-regimets Casablanca er utgangspunkt for restauranten Ricks Café - som aldri har eksistert i virkeligheten, men kun som en kulisse i Hollywood. Driftige marokkanere har laget en restaurant med et godt kjøkken og atmosfære som gir litt sus av Bogie og Bergmann og som merkes mest i form av den delen av restaurantens som er innredet som et kasino og museum til ære for filmen.
Etter en tidlig kveld (det var ikke mulig å oppdrive en nightcap i Casablanca da alt med skjenkebevilling var steng på grunn av kommende ramadan) dro halvparten av gruppa til Hassan II-moskeen som er Afrikas største moské i daglig drift. De kom tilbake med store ord om et imponerende byggverk. På vei ut av byen fikk vi igjen inntrykk av at vi var i en by som har sett bedre dager.
200 km lengre sør ventet Marrakesh på oss. Det var meldt om temperatur over 30 grader. Så langt på turen hadde vi hatt behagelige dager med temperatur langt ned på 20-tallet og netter hvor laveste notering var 8 grader. Det ble tid til en rask titt på Djema el-Fna og vandring i medinaen; et noe hastig besøk hvor det ble liten anledning til handling i de ulike soukene. På tampen av denne første smaken av den fjerde og siste kongebyen besøkte vi et kunstsenter som ikke var noen ubetinget suksess da kunsten var av det enklere og lite imponerende slaget.
Da var derimot kveldens restaurant og underholdning en innertier. Dar es-Salaam bød på god tradisjonell mat. Denne også servert i tajin. Men også nord-afrikanske rytmer og magedans. Selve restauranten var nydelig utsmykket med flotte marokkanske møbler og en ornamentert dekor som ga assosiasjoner til 1001-natt. Reiseleder fikk kjørt seg både med å snurre dusken i fezen og dans med de insisterende magedanserne.
Reisens nest siste dag var i sin helhet viet til Marrakesh - også kjent som “Den røde byen” - grunnlagt i 1070 under almoravidene og fungerte som hovedstad i de 179 neste årene. Under det saadiske dynastiet var Marrakesh hovedstad fra 1511 til 1659. Byen var også endestasjon for karavanefarten fra Timbuktu gjennom Sahara og Mauretania.
Vi startet i den jødiske delen; mellahen. Der fikk vi høre om arabisk, berbisk og jødisk harmoni og sameksistens i århundrer. Våre lokale guider vektla hvordan Marokko er et gjestfritt land med rom for alle trosretninger. Alle marokkanske byer av en viss størrelse har hatt et jødisk innslag som i høy grad har vært involvert i håndverk, handel og diplomati – og da i sterk tilknytning til de ulike kongehusene.
Vi fikk også en guidet omvisning i det vakre palasset Bahia. Storvisiren Si Musa påbegynte arbeidet i 1859 og palasset har blitt gradvis påbygd og utvidet. Under det franske protektoratet hadde generalresident Hubert Lyautey sitt hovedkvarter her. Lyautey har også blitt kalt “Det franske imperiets arkitekt”.
Da var det tid for “shopping” igjen. Først ved det “Berbiske hus” hvor vi fikk presentert forskjellig naturmedisin som kurerer alt fra forkjølelse til begrensede prestasjoner på soverommet. Det ble også solgt mange slags krydder hvor kumin gir den mest karakteristiske aromaen av Marokko da dette anvendes i mange av landets matretter, samt ulike kremer, dufter og andre skjønnhetsartikler. Undertegnede lot seg friste av kajalen og lot seg bli malt rundt øynene. Dette er nok en engangsforetakelse og ble foreviggjort av en selfie.
Siste felles-shopping ble foretatt i Dar Bouchaib som var et enormt handlemagasin som solgte alt man kan forestille seg av marokkanske produkter. Tepper, smykker, møbler, skjerf og souvenirer er bare noe av det enorme utvalget.
Ettermiddagen ble brukt til ulike ting av våre gjester. Noen reiste tilbake til bading eller annen rekreasjon på hotellet, andre brukte anledningen til å besøke den franske bydelen Gueliz og en håndfull utfordret prutetalentene sine i souken.
Nevnte Gueliz er et område i Marrakesh som ikke ser seg langt tilbake i historien, men manifesterer tiden under og etter det franske protektoratet. Bydelen har fått en oppussing etter at 50-tallets patina har preget området og nå finner man internasjonale kjeder innen både konfeksjon og bespisning. Det er også et område med caféer og restauranter som frekventeres av den marokkanske middelklassen.
Reisefølget ble med til restauranten La Paix’ flotte hage hvor reisens siste middag ble inntatt. I hyggelig selskap forsynte vi oss av en internasjonal meny med fransk tilsnitt. Stedets dedikasjon til frankofilien gestaltes av ekspressive malerier av de franske kulturpersonlighetene Charles Aznavour, Johnny Hallyday og Gerard Depardieu. Kvelden ble avsluttet med en drink på tatterrassen til det legendariske hotellet “Renaissance”. Syv etasjer over bakkenivå er det høyeste man kommer i den lavtbyggede og vel utspredte kongebyen – hovedaksen løper langs Avenue Mohammed V og ned til minareten Kotoubia – et idlig arkitektoniske landemerke som har blitt kupiert både andre steder i Marokko, men også i Al-Andalus dominert av muslimene i århundrer.
På reisens 8. og siste dag sto hager i sentrum. Først i den mindre Jardin Majorelle, skapt av kunstneren Jaques Majorelle og senere kjøpt og restaurert av moteikonet Yves Saint Laurent og hans finansielle samarbeidspartner Pierre Bergé. Dette har blitt en vakker oase i sentrale Marrakesh hvor fargene gult og kobolt dominerer. For YSL handlet det kanskje om mer enn at Marrakesh var trendy i kunstneriske kretser, men også å vende tilbake til det Nord-Afrika hvor han ble født?
Siste opplevelse, før en rimelig grundig og tidskrevende prosedyre på flyplassen (beregn gjerne to timer eller mer), var Menara Garden. Kvikksølvet krabbet over 30 grader og det var lite skygge å søke dekning i. Den eldre garde taklet dette allikevel godt – til tross for at vi hadde fra 45 til 75 km på respektive mobilers skrittellere. I Menara fikk vi se en dam og vannreservoar hvor pumpehuset og Atlasfjellene i det fjerne plasserer Marrakesh ved foten av fjellene og som endestasjon for karavanene. Uten disse vannforsyningene hadde det ikke vært mulig å tilføre vannet til oasen som Den røde byen er bygd på.
8 dager. 19 reisende. 4 kongebyer. 1200 km med buss. 37 millioner marokkanere. (Vi møtte ikke alle.) Noen tepper, skinnvesker og opplevelser rikere. Vi var enige om at det (stort sett) hadde vært en fin tur. Nå kan det bli din tur!
